Den hvite og jeg - Del 1: En hverdagshistorie
Historien er skrevet av Grete W. Pedersen, Kennel Formula
Den hvite og jeg arbeider sammen, vi har oppgaver og forpliktelser som vi hver dag må skjøte så godt vi kan. Vi skal f eks gå til posten å tømme boksen vår hver morgen, men den hvite har så mange andre tidkrevende interesser, gravemaskiner, sykler og anleggsmaskiner og slikt.
Egentlig er hun ikke noe postbud, men mer entrepenør, mener hun. En gravemaskin i arbeid gjør henne muse stille og dypt konsentrert i lange stunder, enda hun vanligvis er veldig glad i å sprette rundt omkring. Men på veien vår opp til postkontoret bygger de et hus, eller rettere sagt en blokk, og der skal det bli leiligheter og butikker, og byggeaktivitetene har pågått over veldig lang tid..
Så går vi der da, den hvite og jeg, og hun er så interessert i det huset, det er hennes hus, hun er ikke i tvil, hun har fulgt med det siden første spadetak, hun har stoppet opp og kikket over autovernet, øynene er klare og våkne, ingen bevegelser, ingen men-nesker, ingen anleggsmaskiner slipper unna hennes granskende blikk, - ingenting går hun glipp av.
"Steffis`s House" sier vi. Og nå sier venner og bekjente det også. Hvor langt har de nå kommet med "Steffi`s House?", sier de. Huset er stort, det er mange etasjer, og arbeidere har kommet og gått, maskinkjørere, murere, snekkere, elektrikere - alle har de blitt nøye vurdert av den hvite, som til stadighet prøver å gå over platten som ligger mellom autovernet og bygget. Hun vil så gjerne ta skikkelig del i det som skjer - smake på en slange, tygge på en ledning, leke med en hammer, drikke av dunken med kalkblanding. Mennene ser på, og hun ser tilbake. De har hjelmer og øreklokker og forklær med verktøy som henger og slenger, og hun elsker dem, alle sammen. En gang var det en som elsket henne også. Han hoppet over autovernet, og kysset henne på snuten. Han var engelsk, og kalte henne for "darling" og "lovely Lady". Hun kysset ikke tilbake, men prøvde istedet å spise en klump med sement som hadde satt seg fast i kjeledressen hans. Og det var bra, for den hvite liker så godt å kysse manneneser med tennene sine.
Men de andre mennene, de blir fort forlegne av hennes beundrende stirring, de viker med blikket, og snur seg bort, og jeg forklarer, hun er så interessert, hun har fulgt med fra begynnelsen, hun liker dette huset. Og de svarer at joda, det forstår de da godt, det er klart, javisst, og så veksler de bekymrede blikk, og ser rart - ikke på den hvite - men på meg. Og jeg smiler tilbake, og kjenner at jeg blir helt Donald Duck i trynet, og sier søte Steffi, nå må vi gå, ellers når vi ikke postkontoret før det stenger. Og det sier jeg selv om klokken bare er halv ni om morgenen, og posten ikke stenger før klokken fem, og vi dessuten bare er 100 meter unna, for jeg vet at den hvite liker å ta den tiden hun selv mener hun trenger.
Men det er fint på posten også, for av og til kommer vi samtidig med de mennene som har store postbokser, disse som er helt nede ved gulvet, og de får så mye post at de har med seg store sekker som de fyller opp. Da tilbyr den hvite straks sin hjelp, og uten å vente på svar, stikker hun hodet inn i postboksene og sorterer i vei. Da smiler mennene, og sier at ja, ja, disse hvalpene finner nå på mye rart, hun blir nok bedre når hun blir voksen, men hun må nok flytte seg, sjefen liker ikke bittmerker i brevene sine, og hvor gammel er hun forresten? Og jeg sier to år, faktisk snart tre, og da rynker mennene litt på brynene sine, men jeg forklarer at det er viktig å beholde barnet i seg, evnen til lek og nysgjerrighet. Og da smiler mennene igjen, for akkurat det er det mange menn som forstår.
På veien hjem forlanger den hvite å gå forbi huset sitt igjen, og det gjør vi, for nå har vi god tid. Den hvite glaner og glaner, og jeg har sluttet å prøve å finne ut hva det er hun egentlig glaner på. En dag stakk hun hodet under autovernet, under platten, og glante nedover. Jeg glante, jeg også, ut i luften og opp mot godværsskyene, og slik sto vi en god stund, jeg med hodet opp, den hvite med hodet ned, helt til jeg begynte å undre meg over hvorfor hun glante så veldig lenge i en og samme retning.
Hun glante ikke. Hun hadde fått tak i en enorm manke av store, sorte krøller, som hun slikket og stelte og nafset og friserte etter beste og mest omsorgsfulle evne. Under krøllene var det et kritthvitt fjes, med munn og øyne trillrunde av skrekk, og under fjeset var det en stivnet kropp klistret inn til veggen, med begge armene pekende rett ut, stive som stokker, de også. Jeg fikk den hvite til å trekke seg tilbake, mens jeg beklaget og unnskyldte og beklaget igjen, hun er så snill så, hun mener bare å være hyggelig, hun lugger bare folk hun liker, og i mellomtiden holdt jeg på å dø av skam, mens den hvite ristet på hodet sitt og prøvde å bli kvitt noen hårstrå som hadde satt seg fast mellom tennene.
Den hvite og jeg ventet til mannen fikk blodet sitt jevnere fordelt, samlet kroppen sin på plass igjen, og dessuten forsikret oss om at selvfølgelig var alt i orden, han hadde da slett ikke blitt skremt, han hadde ikke vært redd i det hele tatt. Hva i all verden hadde fått meg til å tro det?
Av og til er vi late, den hvite og jeg. Vi går kveldstur, men vi går ikke langt, vi går bare like bort til parken, hvor vegvesenet setter fra seg en av sine digre traktorer for natten. Det er helt stille, ingen ser oss i skumringen, og jeg lar den hvite få gå helt bort til traktoren og snuse. Der står vi, den hvite og jeg, og den hvite snuser og snuser, hun blir som et bittelite, hvitt spøkelse ved siden av de enorme, mørke hjulene, og jeg lar henne undersøke og granske traktoren så mye hun bare vil, helt til jeg fryser på beina, og må lokke henne med meg hjem igjen. Når vi kommer hjem sier mannen i huset, næmmen i jøssenavn, så lenge dere har vært borte, det var da en riktig lang tur. Og jeg sier joda, og gir den hvite litt pærekultura på et fat, som hun smatter og slurper i seg før hun går og legger seg. Den hvite sover godt og smiler i søvne, og jeg kan se at hun drømmer søtt om gravemaskiner og traktorer - og uimotståelige, sorte krøller som trenger bitte lite grann frisering.
Egentlig er hun ikke noe postbud, men mer entrepenør, mener hun. En gravemaskin i arbeid gjør henne muse stille og dypt konsentrert i lange stunder, enda hun vanligvis er veldig glad i å sprette rundt omkring. Men på veien vår opp til postkontoret bygger de et hus, eller rettere sagt en blokk, og der skal det bli leiligheter og butikker, og byggeaktivitetene har pågått over veldig lang tid..
Så går vi der da, den hvite og jeg, og hun er så interessert i det huset, det er hennes hus, hun er ikke i tvil, hun har fulgt med det siden første spadetak, hun har stoppet opp og kikket over autovernet, øynene er klare og våkne, ingen bevegelser, ingen men-nesker, ingen anleggsmaskiner slipper unna hennes granskende blikk, - ingenting går hun glipp av.
"Steffis`s House" sier vi. Og nå sier venner og bekjente det også. Hvor langt har de nå kommet med "Steffi`s House?", sier de. Huset er stort, det er mange etasjer, og arbeidere har kommet og gått, maskinkjørere, murere, snekkere, elektrikere - alle har de blitt nøye vurdert av den hvite, som til stadighet prøver å gå over platten som ligger mellom autovernet og bygget. Hun vil så gjerne ta skikkelig del i det som skjer - smake på en slange, tygge på en ledning, leke med en hammer, drikke av dunken med kalkblanding. Mennene ser på, og hun ser tilbake. De har hjelmer og øreklokker og forklær med verktøy som henger og slenger, og hun elsker dem, alle sammen. En gang var det en som elsket henne også. Han hoppet over autovernet, og kysset henne på snuten. Han var engelsk, og kalte henne for "darling" og "lovely Lady". Hun kysset ikke tilbake, men prøvde istedet å spise en klump med sement som hadde satt seg fast i kjeledressen hans. Og det var bra, for den hvite liker så godt å kysse manneneser med tennene sine.
Men de andre mennene, de blir fort forlegne av hennes beundrende stirring, de viker med blikket, og snur seg bort, og jeg forklarer, hun er så interessert, hun har fulgt med fra begynnelsen, hun liker dette huset. Og de svarer at joda, det forstår de da godt, det er klart, javisst, og så veksler de bekymrede blikk, og ser rart - ikke på den hvite - men på meg. Og jeg smiler tilbake, og kjenner at jeg blir helt Donald Duck i trynet, og sier søte Steffi, nå må vi gå, ellers når vi ikke postkontoret før det stenger. Og det sier jeg selv om klokken bare er halv ni om morgenen, og posten ikke stenger før klokken fem, og vi dessuten bare er 100 meter unna, for jeg vet at den hvite liker å ta den tiden hun selv mener hun trenger.
Men det er fint på posten også, for av og til kommer vi samtidig med de mennene som har store postbokser, disse som er helt nede ved gulvet, og de får så mye post at de har med seg store sekker som de fyller opp. Da tilbyr den hvite straks sin hjelp, og uten å vente på svar, stikker hun hodet inn i postboksene og sorterer i vei. Da smiler mennene, og sier at ja, ja, disse hvalpene finner nå på mye rart, hun blir nok bedre når hun blir voksen, men hun må nok flytte seg, sjefen liker ikke bittmerker i brevene sine, og hvor gammel er hun forresten? Og jeg sier to år, faktisk snart tre, og da rynker mennene litt på brynene sine, men jeg forklarer at det er viktig å beholde barnet i seg, evnen til lek og nysgjerrighet. Og da smiler mennene igjen, for akkurat det er det mange menn som forstår.
På veien hjem forlanger den hvite å gå forbi huset sitt igjen, og det gjør vi, for nå har vi god tid. Den hvite glaner og glaner, og jeg har sluttet å prøve å finne ut hva det er hun egentlig glaner på. En dag stakk hun hodet under autovernet, under platten, og glante nedover. Jeg glante, jeg også, ut i luften og opp mot godværsskyene, og slik sto vi en god stund, jeg med hodet opp, den hvite med hodet ned, helt til jeg begynte å undre meg over hvorfor hun glante så veldig lenge i en og samme retning.
Hun glante ikke. Hun hadde fått tak i en enorm manke av store, sorte krøller, som hun slikket og stelte og nafset og friserte etter beste og mest omsorgsfulle evne. Under krøllene var det et kritthvitt fjes, med munn og øyne trillrunde av skrekk, og under fjeset var det en stivnet kropp klistret inn til veggen, med begge armene pekende rett ut, stive som stokker, de også. Jeg fikk den hvite til å trekke seg tilbake, mens jeg beklaget og unnskyldte og beklaget igjen, hun er så snill så, hun mener bare å være hyggelig, hun lugger bare folk hun liker, og i mellomtiden holdt jeg på å dø av skam, mens den hvite ristet på hodet sitt og prøvde å bli kvitt noen hårstrå som hadde satt seg fast mellom tennene.
Den hvite og jeg ventet til mannen fikk blodet sitt jevnere fordelt, samlet kroppen sin på plass igjen, og dessuten forsikret oss om at selvfølgelig var alt i orden, han hadde da slett ikke blitt skremt, han hadde ikke vært redd i det hele tatt. Hva i all verden hadde fått meg til å tro det?
Av og til er vi late, den hvite og jeg. Vi går kveldstur, men vi går ikke langt, vi går bare like bort til parken, hvor vegvesenet setter fra seg en av sine digre traktorer for natten. Det er helt stille, ingen ser oss i skumringen, og jeg lar den hvite få gå helt bort til traktoren og snuse. Der står vi, den hvite og jeg, og den hvite snuser og snuser, hun blir som et bittelite, hvitt spøkelse ved siden av de enorme, mørke hjulene, og jeg lar henne undersøke og granske traktoren så mye hun bare vil, helt til jeg fryser på beina, og må lokke henne med meg hjem igjen. Når vi kommer hjem sier mannen i huset, næmmen i jøssenavn, så lenge dere har vært borte, det var da en riktig lang tur. Og jeg sier joda, og gir den hvite litt pærekultura på et fat, som hun smatter og slurper i seg før hun går og legger seg. Den hvite sover godt og smiler i søvne, og jeg kan se at hun drømmer søtt om gravemaskiner og traktorer - og uimotståelige, sorte krøller som trenger bitte lite grann frisering.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar